“Rebels” starved, massacred and kidnapped children outside Aleppo.

Salmon Alou.jpg
A tearful Salmon Alou from Kafriya spoke impassionately about the Easter Saturday terror attack at Rashidin.

“They all gathered around the car, and afterwards they blew it up. My children, my babies. I left my house, my land and my family. Everything i ever had, i left them all and came here by force. America, Russia,  they all came here to bomb us, why, what did we ever do.why kill us, why slaughter us, have they no hearts? Small children, babies, they fed them crips and blew up the car, have they no heart? Have they no heart, have they no heart? Why? Turkey and America are sending weapons to kill us, why? These are small children they are killing.yesterday, more than 100 people got martyred, my cousin, babies, they gathered them around the car and fed them potatoes and then blew up the car!”

Hassan Tahan
Hassan Tahan

“The guys that went with them never came back, the guys that went with the wounded never came back, where are they? They did the explosion, they brought potatoes and distributed them to people, they lured people and they are the one who blew it up, the potato car owner, he’s the one who blew himself up after he gathered the children and the people. They kidnapped 15 boys, there are 15 children that are still there at the moment through the excuse: go this way, hide there. in 3 days one piece of bread is all they brought for a person. 3 days ! This is the humiliation (crying) our hearts are devastated, i dont know anything anymore, the pieces, the body parts, are they martyrs, we dont know anything about them. Everyday, there will be no truce. everyday theres a bombing, homes are destroyed, bombs, gas bombs, tanks, everyday there’s a martyr, 2000 martyrs, our children. They deprived us of everything, gas, water, electricity, they talk about people and humanitarian organizations, we don’t have any fucking thing tp eat, we are eating grass, even the ones that go out to eat grass they shoot him, we call and nobody answers us, no humanitarian organizations, not the government, no human being is answering. We lived 2 years of injustice that no human being ever lived. They brought us from there and executed the massacre here, and every checkpoint will search you, they will search every single thing you have, why us? they took our homes and kicked us out, they took our land, just because we stood up and fought for our honors wives. This was our only fault, we are all muslims, they punished us just because we said whats right, this is our punishment. Just like you see now, they took our homes and when we asked where do i go, they said: manage your own self. Even if they gave me 2-3 months notice, that doesnt bring back the child i lost, my brother that got martyred, my father that died, nothing can compensate me. no treasure in the world, a child that died for the word of justice. Thank you a lot and may god help us all.”

Burned out bags of chips are still littered in one of the buses who were destroyed in the attack.
Firaz Al Hilal (lengst til høyre).JPG
“At least ten of my passengers are missing,” says bus driver Firaz al-Hillal (right).

“At least ten of my passengers are missing,” says bus driver Firaz al-Hillal (right).
On Saturday April 16th, a bus convoy in Rashidin, a town outside Aleppo, was bombed. Reports estimate that at least 126 people were killed. The buses were transporting people from the mainly Shia cities of al-Fu’ah and Kafriya, both of which have been under siege for the past two years by salafist militias. The evacuation was part of a deal that would also make it possible to evacuate salafi-controlled Madaya and Zabadani, two cities occupied by militants that are currently under siege by government forces. The deal was brokered by foreign governments on opposite sides of the conflict; Iran, which supports Syrian President Bashar al-Asaad, and Qatar which supports militant extremists groups in Syria.

“They sieged us, starved us, mocked us and then tempted our children with potato chips before blowing them up. Have they no heart?”

The bombing targeted a bus convoy of evacuated Syrians and is said to have killed 126. More than half of the victims were children.

“Yesterday more than a hundred people became martyrs. My relatives. Children. They got them gathered around the car, gave them chips and blew up the car,” Alou told a reporter from Klassekampen who met him the day after the incident.

Independent parliamentarian from Aleppo, Fares Shehabi, put the death toll at 200, a figure that includes at least 116 children. No one has taken responsibility for the attack, but survivors are blaming masked “rebels” controlling the area.

Gathered in the Jebrin military base outside Aleppo, tearful survivors spoke about an attack so brutal that it is hard to describe. To date, unknown number of survivors of the attack remain missing, and some of the children are said to have been picked up by Turkish ambulances. Witnesses also said they were surprised at how quickly Turkish vehicles arrived.

Zeinap Sheikh.jpg

Mother of two, Zeinap Sheikh, says her husband was disarmed and that they were then driven around for a day and a half around Idlib, the last remaining governorate in Syria outside the control of the Syrian government.

According to witnesses, sectarian crowds mocked the evacuees, and even threw shoes at the bus. The nearly 5000 people who were designated to be moved to government-controlled areas in Aleppo and Damascus were also starved during the journey and after their arrival at the Rahidin exchange point. Sheikh says that the rations were so small that her 7 year old son also had to eat the food rationed for her and her sister.

Early Saturday morning, members of the Jihadi groups Ahrar al-Sham and al-Nusra Front, some wearing black masks, stopped the convoy at the exchange point in Rashidin outside Aleppo. These groups control the area.

At the checkpoint, the children received chips and cookies. After a few hours the Syrian Red Crescent was asked to leave, a representative of the organization confirmed to this writer.

Soon afterwards another car appeared. Fathers and their children were then told to get out for food, and were then given chips from a food vehicle which had pulled up alongside the buses. Then it exploded. Zeinap was together with her two children when the bomb detonated. She recounts:

“Body parts were everywhere. We were asked to leave the bus. Then we realised they were taking pictures and filming us, acting as if they were helping us. Back in the bus, we were told that 240 people had been killed, but I don’t know. I suspected that they were up to something, and I didn’t let my children go out to eat.”

She is missing 20 family members and thinks that 10 of them are dead.

Many missing

Sheikh says 4 Turkish ambulances suddenly arrived on the scene and picked up some of the injured, but also a few uninjured. The presence of the Turkish ambulances was confirmed by another survivor, Hassan Tahan from the city al-Fu’ah. He recounts, “Between 40 and 50 children were killed. Many are missing, we don’t know how many. We know 15 children at the place of the explosion were alive, but we don’t know when they’re coming back. They’re with the terrorists.”

Predominantly Shia towns of Kafriya and al-Fu’ah are located in Idlib, the last governorate in Syria completely controlled by Islamist militias. The cities have withstood a siege by salafi terrorist groups for two years, and several of the survivors tell of a situation so desperate that children have starved to death. The famine conditions in Kafriya and al-Fu’ah have been well documented over by a number of independent journalists over the past two years, including reports by Vanessa Beeley and Eva Bartlett.

As part of the evacuation agreement, the inhabitants of the two cities were permitted to go to Damascus and Latakia, a governorate along the Mediterranean coast. In exchange, extremist fighters and their families were going to be allowed to travel from ‘rebel-controlled’ cities Madaya and Zabadani to Idlib. This deal, called the “Four Cities agreement,” was brokered by Qatar and Iran.

Children Warned

A few kilometers from where the survivors are staying at the Jirbrin Refugee Centre, four 50 seat coaches stand with their windows completely blown out. Bags of potato chips are littered in the aisles. Outside is the driver of one of them, Firaz al-Hillal from Aleppo:

“We were stopped by jihadis at a check point. They asked the men with children to come and get them chips.”

The bus driver remembers that several became suspicious and warned against accepting the offer. Having lived through siege and starvation for more than two years, some of the children ran along anyway – to what ended up being the death of many of them.

“From my bus at least 10 are missing,” he says.

Answering a question about who arrived first at the scene, he says that at least four Turkish ambulances appeared immediately after the attack.

“They picked up dead, injured and uninjured. We don’t know where they are. There were many children. They were filming. There was a small drone there.”

In several media outlets, the terrorist-rebel of the group Ahrar al-Sham are referred to as “moderates”. Ahrar al-Sham consists of different Islasmist groups with ideological and financial ties to both Saudi Arabia and Qatar, as well as the US. Their stated goal is to overthrow president Bashar al-Assad and replace the current secular government with a Muslim theocracy.

Turkey is suspected of providing logistical aid to Ahrar al-Sham and their allies in Nusra Front (al-Qaida in Syria).

Wahhabism, an extremist variant of Islam first founded in Saudi Arabia, is the ideological foundation of these groups, as well as ISIS.

The survivors use either the word “terrorist” or “takfiri” when describing the men who escorted them from al-Fu’ah and Kafriya. “Takfir” is Arabic term that refers to the declaration of other Muslims as unbelievers and infidels, a practice most distinctively connected to wahhabi and salafi Islamists.

More evacuations

Jan Egeland, secretary-general of Norwegian Refugee Help, stated this weekend that rebel soldiers at the location of the bombing had the responsibility of safeguarding the evacuees from al-Fu’ah and Kafriya. According to the people present, they were starved and humiliated by “rebels” before having their children killed and kidnapped in what seemed to be a planned terrorist attack.

-United Nations is not part of this agreement, and neither were we part of the evacuation. Questions are also raised at how voluntarily such an evacuation is after years of siege. The security and protection measures that were imposed are also questionable, so this will obviously come up at the meeting in Genève on Thursday, Jan Egeland Secretary General of the Norwegian Refugee Council told the daily Dagbladet.

The buses from Madaya and Zabadani, cities besieged by the Syrian Army, arrived safely at their destination.

As of Thursday morning, an unknown number of children and adults picked up by the Turkish ambulances remained missing. The evacuation of Islamists from government-controlled areas, including Homs, to Idlib, continued this week.


The kids of Shatila watching the commemoration march on the 34th anniversary of the Sabra and Shatila massacre.
The 34th anniversary of the Sabra and Shatila massacre.

Fra Syrias ruiner til Libanons bordeller

I slutten av mars ble 75 kvinner frigjort etter å ha blitt holdt som sex-slaver like utenfor Beirut. Kvinnene forteller om langvarig fangenskap og utstrakt tortur. I et land med store interne problemer er det lite som tyder på at de er alene. I Libanons flyktningkrise har kvinner blitt handelsvare.

Chez Maurice

Chez Maurice, presentert som restauranten hvor kvinnene skulle jobbe men istedet ble hold fanget som sex-slaver. Foto: Tommy Soltvedt

Søndag 27 og tirsdag 29 mars. frigjorde libanesiske sikkerhetsstyrker (ISF) 75 kvinner -blantdem flere mindreårige- fra menneskehandlere da de gikk til aksjon mot de to «restaurantene» Silver og Chez Maurice i Jounieh, en by like nord for Beirut. Flere hadde vært fanget i årevis og samtlige utsatt for grov vold eller regelrett tortur. Tilsammen ble tjue stykker arrestert. Blant dem eieren av restaurantene, og en lege. De to som omtales som hovedmennene lyktes i å rømme.

I et videointervju med to frilansere tatt fra politistasjonen like etter aksjonen undertegnede har fått tilgang til forteller fem av kvinnene hvordan de ble lokket med restaurantarbeid og ekteskap til Libanon.Da de etterhvert møtte opp på sine arbeidsplasser ble de møtt av en annen virkelighet:

Da jeg så hvordan de andre jentene var kledd,skjønte jeg at noe ikke var som det skulle. Da jeg ble fortalt hva jobben faktisk innebar nektet jeg, sier Amanda (27) fra Homs i Syria.

“Dette er det jeg gjør med jenter som vil dra”

Emad al-Rihawi.jpg

Emad Al-Rihawi. En av to bakmenn fortsatt på frifot. Angivelig tidligere agent i Syrias notoriske etteretningsapparat. Foto ukjent

Amanda forklarer videre at hun i Syria møtte en mann som lovet henne ekteskap og en godt betalt jobb i Libanon. Etter å ha møttes flere ganger i Syria gikk hun med på å reise sammen med ham.

Mannen som hadde fulgt henne fra Syria, er nå identifisert av kvinnene som Emad al-Rijawi og en av to hovedmenn. Ifølge avisen Al-Akhbar er han tidligere agent i det notoriske syriske flyvåpenets etterretning.

Emad som fikk kallenavnet «torturisten» av kvinnene» insisterte på at hun skulle bli én natt.

Jeg måtte ligge med ham den kvelden. Det måtte alle før vi begynte. Bare timer senere måtte jeg begynne å jobbe.

– Jeg ville ikke at noen skulle røre meg. Jeg gråt neste dag og ville dra. Da slo han meg ansiktet så hardt at jeg ikke kunne høre på det ene øret i flere dager. Han la meg over et bord hvor han pisket meg foran de andre jentene mens han sa “dette er det jeg gjør med jenter som vil dra”.

Amanda forklarer at hun tilsammen var innesperret i to år og tre måneder. Kvinnene er tydelig preget av hva de har vært igjennom. De er bleke og noen av dem prater lite.

På spørsmål om de var langt fra naboer svarer hun at hun ikke aner:

– Det var ingen åpne vinduer og vi hadde ikke lov til å gå ut. Jeg kunne ikke huske sollyset, eller hvordan gatene så ut. Vi var fanger.

Amanda anklager også den syriske hovedmannen for drap, etter at en av jentene skal hafortalt hva som foregikk til en kunde:

Kunden gikk videre med hva hun hadde sagt, og Emad slo henne om og om igjen, til hun var død.

Jeg visste ikke hva ordet prostitusjon betydde

Malak (27) som kommer fra landet utenfor Idlib i Syria forteller at hun traff en ung mann hun forelsket seg i som lovet henne at de skulle bo og jobbe sammen i Libanon. Datteren kunne komme for å bo med dem så snart de var i orden.

Dette er et mønster blant kvinnene som intervjues, og blant andre som har blitt intervjuet i lignende omstendigheter i ettertid. Jenter og kvinner blir forespeilet arbeid, ekteskap og trygghet i Libanon men blir istedet utnyttet i Libanons store sex-marked.

Malak forteller videre at hun ikke først forstod at noe var galt. – Jeg så et kjøkken og trodde jeg skulle være servitør. Jeg visste ikke hva ordet prostitusjon betydde.

Jentene måtte tjene 100 000 libanesiske pund ca (500 kr) om dagen for å ikke få bank. Noe som betydde at de måtte betjene minst ti kunder daglig.

Lege innrømmer å ha utført over 200 aborter

Jentene skal ha blitt nektet å bruker kondom og etter en stund ble Sura (24) fra As-Suwayda i Syria gravid med en kunde og sendt til lege. Hun sier hun da var fire måneder på vei. – Han gav meg en pille som drepte fosteret og ba meg komme tilbake igjen for å fjerne det. Da vi ble sluppet fri var jeg akkurat operert.

Amanda forklarer at dersom graviditeten var gått lengre enn fem måneder ville de bli fraktet til Al Arz sykehuset i øst-Beirut for inngrepet, hvis ikke ville den bli utført på legens klinikk. Forteller også at en gravid libanesisk jente ble slått til hun aborterte.

En lege innrømmet i politiavhør å ha utført over 200 aborter for gruppen i løpet av en fireårsperiode. I Libanon er abort ulovlig under normale omstendigheter, og helseministeren uttalte at legen «burde råtne i fengsel» for hva han hadde gjort. Jentene

Beskyldninger hagler mot myndighetene etter raid de samme stedene oktober i fjor

Senest i oktober i fjor ble de samme stedene raidet. Ifølge ISF fortalte ingen av kvinnene om torturen de utsatt for. Kvinnene forteller at de ikke ble spurt om noen ting under denne aksjonen.De lagde sine egne rapporter, vi var tilbake i kjoler, på jobb, samme dag. Emad som poserte som kunde ble sluppet fri.

ISF hevder at de har etterforsket saken i månedene etter raidet. Samtidig kom det rapporter fra sør-Beirut om at noen jenter som dukket opp i et Hizbollah-kontrollert område og fortalte om sin skjebne. Hizbollah skal så ha varslet ISF om hva som foregikk. Dette støttes til dels av Amandas forklaring: Jeg klarte å rømme sammen med syv andre. Men vi var redde for å gå til politiet.

Fem av kvinnene kom seg unna, mens jeg og to andre ble bragt tilbake.Hun sier at hun ikke ble slått så mye ettersom det var lørdag, og travelt, men fikk beskjed om at hun kunne vente seg på mandag. Aksjonen som reddet henne var søndag, dagen etter.

Libanons innenriksminister Nouhad Machnouk går hardt ut mot beskyldninger om at hans departement har vært involvert. Han uttalte at slike beskyldninger på sosiale medier vil bli straffeforfulgt.Samtidig har han gitt ISF-inspektør General Joseph Kallas oppgaven å avhøre ISFs sedelighetsavsnitt om beskyldninger om samarbeid med menneskehandlerne. Beslutningen kom ifølge Machnouk etter at lederen for det progressive sosialstpartiet Walid Jumblat anklaget offiserer for sammarbeid med slaveriringen.

Fredag 8. april annonserte ISF at to nye syriske jenter var sluppet fri etter å vært holdt fanget siden 12 mars sør for Beiut. De skal ha blitt forespeilet jobb som sangere, for istedet å ende opp som sex-slaver.


Libanons “red-light district, Maamaltein, Jounieh. Foto Tommy Soltvedt

Steder som Chez Maurice og Silver er svært vanlige i Libanon

Disse bedriftene har alltid eksistert og er svært vanlig i Libanon. Det er mer enn 100 super nattklubber i Beirut, Libanon-fjellene, og Keserouan områder, og de er involvert i menneskehandel. Disse nettverkene opererer selvfølgelig diskret for å rekruttere sårbare kvinner, som syriske flyktninger, sier Maya Ammar, presseansvarlig i kvinnesaksorganisasjonen KAFA til meg. Hun sier videre at dersom det viser seg at noen offisielle myndigheter har støttet eller beskyttet nettverket så må de holdes ansvarlig.

Ghada Jabbour leder i anti-traffickingavdelingen i KAFA, utdyper:

Libanon innførte en ny anti-traffickinglov i 2012, men på grunn av liten kunnskap om dette går politi og domstoler stort sett etter kvinnene, istedet for eventuelle bakmenn. Dette gjør det naturligvis vanskelig for kvinnene å oppsøke hjelp, sier Jabbour. Hun forteller videre at de i samtaler med libanesisk politi har fått bekreftelser på at antall arrestasjoner for prostitusjon har økt dramatisk siden krigen startet.

Kvinnene er nå overlatt til ikke statlige-organisasjoner, blant dem nevnte KAFA. De er på hemmelig adresse av frykt for represalier.

Kvinnenes navn har blitt endret.

Fakta: Libanon har ifølge UNHCR 1.1 millioner syriske flyktninger. Det reelle tallet er sannsynligvislangt høyere da svært mange ikke er registrert. Andelen kvinner og barn er rundt åtti prosent.

Rundt syttifem prosent av flyktningene er i Libanon uten papirer.

Prostitusjon er i teorien lovlig i Libanon på lisensierte “super-klubber”, i realiteten skal da kvinnene ha et såkalt “artist-visa” som stipulerer når de skal være på jobb, når de kan ferdes fritt og møte kunder, i tillegg til helsesjekker. Disse visumene blir ikke gitt til syrere men hovedsaklig øst-europeere, derfor blir syriske kvinner rammet av straffeloven og må bevise eventuell tvang. 

Letter from Beirut

Car free day leading up to the Indepence Day in a neighbourhood nearby the terrorists hideout a couple of weeks after the bombing

Early on a Thursday evening as I wandered around in Beirut’s predominantly Christian neighborhood Achrafieh messages began ticking in from Norway; an Egyptian friend residing in Bergen had seen the news before I had. Several bombs had gone off in the south of Beirut. As I made my way home I noticed people being invariably busy on the phone. Desperate voices and frantic texting, betraying that the fragile stability the city had enjoyed the last year once again was shaken to the core.

Lebanon is a country that has had more than its share of bombs. Car bombs, suicide bombers, bombs from aircraft and from grenade launchers. A fifteen year long civil war, several occupations, as well as the odd peace time bombs. This time the first explosion came from a motorcycle in the tight alleys crowded with street traders, shops and small cafes. On the radio back home we heard on the radio that they called for blood donors. When we went to a Red Cross hospital we were greeted by a queue of people. Lebanese, Palestinians and foreigners from various western countries. Health personnel sent all with positive blood types of home, as they had received more than enough during the first hours. It would later emerge that the aim of the bombings was a hospital and a mosque. Strict security measures impossible did strike against the original target made the bombers direct their vicious attention towards the crowded streets instead.

In the days after there was a story circulating in local and international media about the 32-year-old family father Adel Thermos who tackled one of the suicide bombers as he spotted him coming out of a crowd heading towards the mosque.Thermos died in the subsequent explosion. However,according to a shopkeeper near, the aspiring suicide bomber hit by the shock wave from the first explosion and beaten unconscious, or killed as he hit a metal rod with head. Nevertheless, independent of the act of heroism or fluke of good fortune, two bombs went off, some 48 people were killed, about 200 injured, and the fragile foundation that holds deep sectarian communities together, is once again creaking in the joints.

“I think they are waiting for me in the car.”

Two of the country’s television channels came under heavy criticism when they interviewed some the children who survived the bombings. Wounded in the hospital, one of the children who had lost both their parents were asked if he knew where they were. There is something inexpressibly heartbreaking over his tear-choked reply from his hospital bed:
“I think they are waiting for me in the car.” He is three years old.
Another boy of the same age gave a brief description of the events:
“We were at home, they shot and we died.”

The strategy is chaos. The goal is the caliphate.

After a relatively stable period many I spoke with expressed composed fear. The Lebanese have been through this before, many times, but the uncertainty of tomorrow is yet again in the front of peoples minds. Lebanon is a sectarian split society. In Beirut  even neighbourhoods are divided into Sunni, Shia, Christian and Palestinians live mostly in their own neighbourhoods often controlled by militias. The bombs went off in Dahyeh in the south, mainly inhabited by Shiites and controlled by Hezbollah.

Hezbollah is an Iranian backed militia group that besides being defined by including the US as a terrorist organisation engaged in a political party which is one of the country’s main power factors (EU only defines Hezbollah’s military wing as terrorists). Hezbollah is one of the Islamic most active opponents on the ground in Syria. The attack was explained as a direct response to this interference.

Despite the Islamic State after the attack emphasised that the attack was a retaliation for Hezbollah’s participation in Syria at Assad’s side and therefore against the terrorist state, there is an additional meaning hidden in the terrorists’ ideology. They want to exploit the sectarian divisions of Lebanon. As they did and continue to do with strategic success in Iraq.


Lebanon is a country where the authorities fail to reach agreement on even the most fundamental things like garbage disposal.There has not been chosen a president in the country since 2014.

Hezbollahs political opponents wanted to visit the scene to show solidarity, they were advised not to do so, as it was considered unsafe. What could have been a positive effort building to build bridges and show sympathy instead became revealing as to how deeply sectarian feelings are ingrained in the fibres of the city. During a football match in south Lebanon Sunday taunted parts of the public victims of sectarian battle cries.

Lebanon is not a particularly hospitable land for IS. Despite tendencies of fundamentalist currents in parts of the country, Lebanon is a relatively open and pluralistic society. Nowhere is this clearer than in Beirut, which before the civil war was marketed as “The Paris of The Middle East”.
When I began to read Norwegian and English newspapers, while I watched CNN from a hotel in Tripoli the day after the terrorist attacks in Paris, it became worrying how great attention the Syrian passport that was found at the scene received. How easy media let herself be drawn into becoming a part of the terrorists’ game. Now it must be said that when the first pursuit of “new angles” gave so many were little more sober in comparison to what this discovery actually entailed. It should be fairly obvious that there was a reason why this passport was found intact while the alleged owner had blown himself to smithereens.

Why does not IS attack the right wing populist or the extreme right in Europe? Why not Le Pen’s party National Front? UK’s UKIP? The Sweden Democrats? The method is similar but the answer is other than in Lebanon. Both places, as well as in Baghdad, attacking civilians, which for obvious reasons are easier targets, is part of the asshole states tactics, and part of its ideology. All who do not share their world view, and submits to the caliphate are per definition legitimate targets, Muslims as well as Christians, jews and atheists. There are regular attacks on the Shias of Iraq. The Jordanian pilot who was burned alive was sunni.

The tactic is chaos.

As such attacking freedom loving Frenchmen, many of them Muslims to sow distrust towards Muslims in general becomes a tactic, as attacking civilians in Beirut’s streets, they would not know wether the people killed where Sunni or Shia, Lebanese or Palestinian. I have repeatedly been told that Hezbollah’s biggest threat to its existence comes from within.  Through attacks against civilians sow doubts about Hezbollah’s ability to protect their own while fighting a war in Syria. As in Paris is growing tension between ethnic groups a bonus of strategic importance.

To reject  the terrorists’ warped ideology as being independent of Islam is not only naive, it is dangerous. They derive their ideological basis of an interpretation of Islamic texts to suit their interests.

The Norwegian terrorist  Anders Breivik’s first forensic psychiatric diagnosis led to a fierce debate about acknowledging a deeper ideological basis as motivation to slaughter people of a different view.Where it initially seemed easier to explain it with psychological problems, thus we also need to face up to the fact that rather many shared and does share his parts of his ideological mindset, without resorting to the same means. That there are different shades of this mindset, some considerably more reactionary than others also seems to be clear. The same must we do in terms of IS. We must also recognise that this is an ideology that basically have chaos and war as a strategy to achieve a warped patriarchal fascist state. However, where Breivik sourced his thinking from the extreme right and the cultural war-mongers online,  IS bases its rhetoric on an interpretation of Islam, luckily condemned by most, muslims alike. It does not mean that all those who share elements of the source of some of them are either terrorists or fascists, potential or actual.

Lebanon is boiling, internal conflicts, sectarianism, and according to Lebanese organizations currently some 1.6 million Syrian refugees among a population less than that of Norway is a potential powder keg. Leaving Lebanon to explode will hurt all of us, more than any terrorist attack carried out by Syrian Refugees could (it is worth to note that it turned out that the Paris-attack that was carried out by European citizens).

Likewise, increased islam-hate, bombing of civilians, and perception that the West is willing to support Assad extremely brutal regime to bring about a ceasefire increase IS opportunities to recruit, in Syria as well as in Europe. The attacks in Beirut, Baghdad and Paris is petrol on a bonfire of sectarianism, conflicting ideals and different cultures. The strategy is chaos. From the ashes the alleged Islamic asshole-state seeks to establish itself.


Syrian refugees in The Bekaa Valley


Beirut seen from the Corniche
Syrian refugees in The Bekaa Valley

Brev fra Beirut

To av landets tv kanaler kom under kraftig kritikk da de intervjuet barn som overlevde bombene, et av barna som hadde mistet begge sine foreldre ble spurt om han visste hvor de var. Det er noe usigelig hjerteskjærende over hans tårekvalte svar fra sykehussengen“Jeg tror de venter på meg i bilen.” Han er tre år gammel. En annen gutt på samme alder ga en kort beskrivelse: “Vi var hjemme, de skjøt og vi døde.”

Helgen etter bomben gikk er livet noenlunde normalt i Beirut. Nasjonaldagen feires her i nærheten av hvor selvmordsbomberne planlagte angrepet sitt.

Tidlig en torsdag kveld da jeg vandret rundt rundt i Beiruts hovedsaklig kristne nabolag Achrafieh, begynte meldingene å tikke inn fra Norge; en egyptisk venn bosatt i Bergen hadde fått med seg nyhetene før meg. Flere bomber hadde gått av i sør-Beirut. Menneskene jeg passerte på vei hjem var uten unntak opptatt i telefonen, fortvilte stemmer, febrilsk teksting.

Libanon er et land som har fått mer enn sin andel av bomber. Bilbomber, selvmordsbombere, bomber fra fly og fra granatkastere. Denne gangen smalt det først fra en motorsykkel i de tette smauene overfylt av gatehandlere, butikker og små kafeer. Vi hørte på radioen at de etterlyste blodgivere. Da vi dro til et av Røde Kors sykehus ble vi møtt av en kø av mennesker. Libanesere, Palestinere og utlendinger. Helsepersonellet sendte alle med positive blodtyper hjem, da de hadde fått mer enn nok i løpet av første timen. Senere kom det fram at målet for bombene var et sykehus og en moské. Strenge sikkerhetstiltak umuliggjorde anslaget mot det opprinnelige målet; et sykehus i området.

Det verserer en ubekreftet historie i lokal og internasjonal media om den 32-årige familiefaren Adel Termos som taklet en av selvmordsbomberne da han så ham komme ut av en folkemengde på vei inn i Moskéen. Termos døde i den påfølgende eksplosjonen. Ifølge en butikkinnehaver i nærheten ble imidlertid den aspirerende selvmordsbomberen truffet av trykkbølgen fra den første eksplosjonen og slått i svime eller drept i det han traff en metallstang med hodet. Like fullt, to bomber gikk av, minst 43 mennesker ble drept, omkring 200 skadet, og det skjøre fundamentet som holder et dypt sekterisk samfunn sammen, knaker igjen i sammenføyningene.

“Jeg tror de venter på meg i bilen.”

To av landets tv kanaler kom under kraftig kritikk da de intervjuet barn som overlevde bombene, et av barna som hadde mistet begge sine foreldre ble spurt om han visste hvor de var. Det er noe usigelig hjerteskjærende over hans tårekvalte svar fra sykehussengen“Jeg tror de venter på meg i bilen.” Han er tre år gammel. En annen gutt på samme alder ga en kort beskrivelse: “Vi var hjemme, de skjøt og vi døde.”

Strategien er kaos. Målet er kalifatet.

Etter en relativ stabil periode uttrykte mange jeg snakket med avmålt frykt. Libaneserne har vært igjennom dette før, mange ganger, men usikkerheten om hva morgendagen vil bringe er nok en gang tydeliggjort på den verst tenkelige måten. Libanon er som nevnt et sekterisk splittet samfunn, i Beirut er selv nabolagene delt i Sunni- og Shia områder, kristne, og palestinere lever igjen hovedsakelig i egne bydeler. Bombene gikk av i Dahyeh i sør, hovedsaklig bebodd av Shia-muslimer og kontrollert av Hizbollah. Hizbollah er en iransk støttet militsgruppe som foruten å være definert av blant annet USA som en terroristorganisasjon driver et politisk parti som er en av landets viktigste maktfaktor (EU definerer kun Hizbollahs militære fløy som terrorister). Hizbollah er en av Daesh mest aktive motstandere på bakken i Syria. Angrepet ble forklart som et direkte svar på denne involveringen.

Til tross for at Daesh etter angrepet framhevet at angrepet var en gjengjeldelse for Hizbollahs deltagelse i Syria på Assads side, mot dem, ligger det en dypere mening gjemt i terroristenes ideologi. De ønsker å utnytte de sekteriske kløftene i Libanon. Dette er et land hvor myndighetene ikke klarer å komme til enighet om selv de mest fundamentale ting som søppeltømming.

Det har ikke vært valgt en president i landet siden 2014. Da Hizbollahs politiske motstandere ønsket å besøke åstedet for å vise solidaritet, ble de anbefalt å ikke gjøre det, da det ble ansett som utrygt. Et i utgangspunktet positivt forsøk på brobygging og gjensidig respekt ble i stedet avslørende for hvor dypt sekteriske følelser stikker. Under en fotballkamp i sør-Libanon søndag hånet deler av publikum ofrene med sekteriske kamprop.

Libanon er ikke et spesielt gjestmildt land for IS. Til tross for tendenser til fundamentalistiske strømninger i deler av landet, er Libanon et relativt åpent og pluralistisk samfunn. Ingen steder er dette tydeligere en Beirut som før borgerkrigen hadde merkelapp som “Midtøstens Paris”.
Da jeg begynte å lese norske og engelske aviser, samtidig som jeg så på CNN fra et hotellrom i Tripoli dagen etter terrorangrepet i Paris var det bekymringsverdig hvor stor oppmerksomhet det syriske passet som ble funnet på åstedet fikk. Hvor lett media lar seg forlede, rives inn som en brikke i terroristenes spill. Nå skal det være sagt at når den første jakten på “nye vinklinger” ga seg så ble mange litt mer edruelige i forhold til hva dette funnet faktisk innebar. Det burde være relativt åpenbart at det var en grunn til at dette passet ble funnet intakt mens den angivelige eieren hadde sprengt seg selv i filler.

Hvorfor angriper ikke IS høyrepopulistene eller de høyreekstreme i Europa? Hvorfor angriper de ikke Le Pens parti Nasjonal Front? Storbritanias Ukip? Sverigedemokratene? Metoden er lik men svaret er et annet enn i Libanon. Begge steder, og forøvrig også i Baghdad, angriper de sivile, noe av gjøre med at det av åpenbare grunner er lettere mål, men noe av svaret ligger også gjemt i drittsekkstatens ideologi. Alle som ikke deler deres verdensbilde, og underkaster seg kalifatet er per definsjon legitime mål, muslimer så vell som kristne og ateister. Slik sett blir det å angripe unge livsnytende franskmenn, flere av dem muslimer for å så mistro mot muslimer generelt en taktikk, likeså som å angripe sivile i Beiruts gater. Jeg har flere ganger blitt fortalt at Hizbollahs største trussel kommer innenifra. Taktikken er kaos. Gjennom anslag mot sivile sår de tvil om Hizbollahs evne til å beskytte sine egne samtidig som de utkjemper en krig i Syria. Som i Paris er økt spenning mellom folkegrupper en bonus av strategisk betydning.

Det å avvise terroristenes ideologi som uavhengig av islam er ikke bare naivt, det er farlig. De henter sitt ideologiske grunnlag fra en tolkning av islamske tekster som passer deres interesser.

Breiviks første rettspsykiatriske diagnose ledet til en voldsom debatt om å anerkjenne et dypere ideologisk grunnlag som motivasjon for å slakte ned mennesker av et annet syn. Dette førte til dypere debatt om ideologi hvor det i utgangspunktet syntes enklere å forklare det med psykologiske problemer, slik sett må vi også ta innover oss at temmelig mange delte og deler hans ideologiske tankegods, uten å ty til like midler. At det også finnes ulike nyanser av dette tankegodset, noen vesentlig mer reaksjonære enn andre synes også å klart. Det samme må vi gjøre når det gjelder IS. Vi må også anerkjenne at dette er en ideologi som dypest sett har kaos og krig som en strategi for å oppnå en forkvaklet patriarkalsk fasciststat. Imidlertid der Breivik hentet sitt tankegods fra høyreekstreme ideologer på nettet, henter IS sitt tankegods fra Islam. Det betyr imidlertid ikke at alle som deler elementer av utspringet til noen av dem er hverken terrorister eller fascister, potensielle eller faktisk.


Libanon har ifølge nasjonale organisasjoner vell 1,6 millioner syriske flyktninger innenfor grensene. Flere har også funnet veien til Beirut.

Libanon knaker allerede i sammenføyningene, av indre stridigheter, sekterisme, og i følge libanesiske organisasjoner per dags dato vel 1,6 millioner syriske flyktninger blant en befolkning mindre en Norges. Å la Libanon implodere vil skade oss alle, mer enn eventuelle terrorangrep utført av syriske flyktninger (det viste seg at Paris-angrepet at det ble utført av europeiske borgere). Likeså vil økt islamhat, bombing av sivile, og oppfatning om at vesten er villig til støtte Assads ekstremt brutale regime for å få til våpenhvile øke IS muligheter til å rekruttere, i Syria såvel som i Europa. Angrepene i Beirut, Baghdad og Paris er bensin på et bål av sekterisme, motstridende idealer og ulike kulturer. Strategien er kaos. Fra asken skal den angivelige islamske drittsekk-staten oppstå.