Brev fra Beirut

To av landets tv kanaler kom under kraftig kritikk da de intervjuet barn som overlevde bombene, et av barna som hadde mistet begge sine foreldre ble spurt om han visste hvor de var. Det er noe usigelig hjerteskjærende over hans tårekvalte svar fra sykehussengen“Jeg tror de venter på meg i bilen.” Han er tre år gammel. En annen gutt på samme alder ga en kort beskrivelse: “Vi var hjemme, de skjøt og vi døde.”

_MG_5968
Helgen etter bomben gikk er livet noenlunde normalt i Beirut. Nasjonaldagen feires her i nærheten av hvor selvmordsbomberne planlagte angrepet sitt.

Tidlig en torsdag kveld da jeg vandret rundt rundt i Beiruts hovedsaklig kristne nabolag Achrafieh, begynte meldingene å tikke inn fra Norge; en egyptisk venn bosatt i Bergen hadde fått med seg nyhetene før meg. Flere bomber hadde gått av i sør-Beirut. Menneskene jeg passerte på vei hjem var uten unntak opptatt i telefonen, fortvilte stemmer, febrilsk teksting.

Libanon er et land som har fått mer enn sin andel av bomber. Bilbomber, selvmordsbombere, bomber fra fly og fra granatkastere. Denne gangen smalt det først fra en motorsykkel i de tette smauene overfylt av gatehandlere, butikker og små kafeer. Vi hørte på radioen at de etterlyste blodgivere. Da vi dro til et av Røde Kors sykehus ble vi møtt av en kø av mennesker. Libanesere, Palestinere og utlendinger. Helsepersonellet sendte alle med positive blodtyper hjem, da de hadde fått mer enn nok i løpet av første timen. Senere kom det fram at målet for bombene var et sykehus og en moské. Strenge sikkerhetstiltak umuliggjorde anslaget mot det opprinnelige målet; et sykehus i området.

Det verserer en ubekreftet historie i lokal og internasjonal media om den 32-årige familiefaren Adel Termos som taklet en av selvmordsbomberne da han så ham komme ut av en folkemengde på vei inn i Moskéen. Termos døde i den påfølgende eksplosjonen. Ifølge en butikkinnehaver i nærheten ble imidlertid den aspirerende selvmordsbomberen truffet av trykkbølgen fra den første eksplosjonen og slått i svime eller drept i det han traff en metallstang med hodet. Like fullt, to bomber gikk av, minst 43 mennesker ble drept, omkring 200 skadet, og det skjøre fundamentet som holder et dypt sekterisk samfunn sammen, knaker igjen i sammenføyningene.

“Jeg tror de venter på meg i bilen.”

To av landets tv kanaler kom under kraftig kritikk da de intervjuet barn som overlevde bombene, et av barna som hadde mistet begge sine foreldre ble spurt om han visste hvor de var. Det er noe usigelig hjerteskjærende over hans tårekvalte svar fra sykehussengen“Jeg tror de venter på meg i bilen.” Han er tre år gammel. En annen gutt på samme alder ga en kort beskrivelse: “Vi var hjemme, de skjøt og vi døde.”

Strategien er kaos. Målet er kalifatet.

Etter en relativ stabil periode uttrykte mange jeg snakket med avmålt frykt. Libaneserne har vært igjennom dette før, mange ganger, men usikkerheten om hva morgendagen vil bringe er nok en gang tydeliggjort på den verst tenkelige måten. Libanon er som nevnt et sekterisk splittet samfunn, i Beirut er selv nabolagene delt i Sunni- og Shia områder, kristne, og palestinere lever igjen hovedsakelig i egne bydeler. Bombene gikk av i Dahyeh i sør, hovedsaklig bebodd av Shia-muslimer og kontrollert av Hizbollah. Hizbollah er en iransk støttet militsgruppe som foruten å være definert av blant annet USA som en terroristorganisasjon driver et politisk parti som er en av landets viktigste maktfaktor (EU definerer kun Hizbollahs militære fløy som terrorister). Hizbollah er en av Daesh mest aktive motstandere på bakken i Syria. Angrepet ble forklart som et direkte svar på denne involveringen.

Til tross for at Daesh etter angrepet framhevet at angrepet var en gjengjeldelse for Hizbollahs deltagelse i Syria på Assads side, mot dem, ligger det en dypere mening gjemt i terroristenes ideologi. De ønsker å utnytte de sekteriske kløftene i Libanon. Dette er et land hvor myndighetene ikke klarer å komme til enighet om selv de mest fundamentale ting som søppeltømming.

Det har ikke vært valgt en president i landet siden 2014. Da Hizbollahs politiske motstandere ønsket å besøke åstedet for å vise solidaritet, ble de anbefalt å ikke gjøre det, da det ble ansett som utrygt. Et i utgangspunktet positivt forsøk på brobygging og gjensidig respekt ble i stedet avslørende for hvor dypt sekteriske følelser stikker. Under en fotballkamp i sør-Libanon søndag hånet deler av publikum ofrene med sekteriske kamprop.

Libanon er ikke et spesielt gjestmildt land for IS. Til tross for tendenser til fundamentalistiske strømninger i deler av landet, er Libanon et relativt åpent og pluralistisk samfunn. Ingen steder er dette tydeligere en Beirut som før borgerkrigen hadde merkelapp som “Midtøstens Paris”.
Da jeg begynte å lese norske og engelske aviser, samtidig som jeg så på CNN fra et hotellrom i Tripoli dagen etter terrorangrepet i Paris var det bekymringsverdig hvor stor oppmerksomhet det syriske passet som ble funnet på åstedet fikk. Hvor lett media lar seg forlede, rives inn som en brikke i terroristenes spill. Nå skal det være sagt at når den første jakten på “nye vinklinger” ga seg så ble mange litt mer edruelige i forhold til hva dette funnet faktisk innebar. Det burde være relativt åpenbart at det var en grunn til at dette passet ble funnet intakt mens den angivelige eieren hadde sprengt seg selv i filler.

Hvorfor angriper ikke IS høyrepopulistene eller de høyreekstreme i Europa? Hvorfor angriper de ikke Le Pens parti Nasjonal Front? Storbritanias Ukip? Sverigedemokratene? Metoden er lik men svaret er et annet enn i Libanon. Begge steder, og forøvrig også i Baghdad, angriper de sivile, noe av gjøre med at det av åpenbare grunner er lettere mål, men noe av svaret ligger også gjemt i drittsekkstatens ideologi. Alle som ikke deler deres verdensbilde, og underkaster seg kalifatet er per definsjon legitime mål, muslimer så vell som kristne og ateister. Slik sett blir det å angripe unge livsnytende franskmenn, flere av dem muslimer for å så mistro mot muslimer generelt en taktikk, likeså som å angripe sivile i Beiruts gater. Jeg har flere ganger blitt fortalt at Hizbollahs største trussel kommer innenifra. Taktikken er kaos. Gjennom anslag mot sivile sår de tvil om Hizbollahs evne til å beskytte sine egne samtidig som de utkjemper en krig i Syria. Som i Paris er økt spenning mellom folkegrupper en bonus av strategisk betydning.

Det å avvise terroristenes ideologi som uavhengig av islam er ikke bare naivt, det er farlig. De henter sitt ideologiske grunnlag fra en tolkning av islamske tekster som passer deres interesser.

Breiviks første rettspsykiatriske diagnose ledet til en voldsom debatt om å anerkjenne et dypere ideologisk grunnlag som motivasjon for å slakte ned mennesker av et annet syn. Dette førte til dypere debatt om ideologi hvor det i utgangspunktet syntes enklere å forklare det med psykologiske problemer, slik sett må vi også ta innover oss at temmelig mange delte og deler hans ideologiske tankegods, uten å ty til like midler. At det også finnes ulike nyanser av dette tankegodset, noen vesentlig mer reaksjonære enn andre synes også å klart. Det samme må vi gjøre når det gjelder IS. Vi må også anerkjenne at dette er en ideologi som dypest sett har kaos og krig som en strategi for å oppnå en forkvaklet patriarkalsk fasciststat. Imidlertid der Breivik hentet sitt tankegods fra høyreekstreme ideologer på nettet, henter IS sitt tankegods fra Islam. Det betyr imidlertid ikke at alle som deler elementer av utspringet til noen av dem er hverken terrorister eller fascister, potensielle eller faktisk.

 

_MG_6146
Libanon har ifølge nasjonale organisasjoner vell 1,6 millioner syriske flyktninger innenfor grensene. Flere har også funnet veien til Beirut.

Libanon knaker allerede i sammenføyningene, av indre stridigheter, sekterisme, og i følge libanesiske organisasjoner per dags dato vel 1,6 millioner syriske flyktninger blant en befolkning mindre en Norges. Å la Libanon implodere vil skade oss alle, mer enn eventuelle terrorangrep utført av syriske flyktninger (det viste seg at Paris-angrepet at det ble utført av europeiske borgere). Likeså vil økt islamhat, bombing av sivile, og oppfatning om at vesten er villig til støtte Assads ekstremt brutale regime for å få til våpenhvile øke IS muligheter til å rekruttere, i Syria såvel som i Europa. Angrepene i Beirut, Baghdad og Paris er bensin på et bål av sekterisme, motstridende idealer og ulike kulturer. Strategien er kaos. Fra asken skal den angivelige islamske drittsekk-staten oppstå.